Artikkel: Sæbønestua på ski
Sæbønestua på ski
Navnet skjemmer ingen, og denne tua fortjener en stor T. Tua💕 Vi kalte den alltid Tua når vi var små, for det var bare en Tua for oss, og det var Sæbønestua. Nå har den blitt en populær lite tur, med en fabelaktig utsikt. Det strømmer til folk fra nær og fjern for å overnatte her oppe, eller på Nedste skaret litt lenger nede. Eller bare på en dagstur, men da helst i sommerhalvåret. For såvidt jeg vet så er det ingen som bruker gå hit på vinterstid på ski, ikke siden vi som små brukte datidens miniski opp hit. Skogen har vokst ganske mye til siden dengang, så det kan gjerne forklare den saken… men det måtte jo prøves… For tenk så flott å komme opp til en hvitkledd Tue 🤩
Fra huset jeg leier på Neset, helt nederst på Sæbøneset ved fjorden, lå snøen helt ned til fjorden, og jeg kunne bokstavelig talt ta skia på i gangen og gå fra trappen og oppgjennom bakkene. Og som sagt så gjort. Skal det være så skal det være, første gang i voksen alder på ski på Sæbønestua, ja da måtte det bli helt hjemmefra. Og utsikta? Jo, den kom fra første steg. Sola hadde såvidt kommet tilsyne etter vinterens dvale, og vi gikk avgårde når den viste seg over Horndalsrokken i et nydelig vinterlys, på en helt vindstille januardag.
Er det rart jeg ville flytte hjem fra Stavanger? Etter 20 år og utdannet petreoleumsingeniør, bare måtte jeg hjem. Fjellbasillen hadde tatt sitt grep, og jeg var fullstendig bergtatt av mitt barndoms paradis som jeg flyttet fra for 25 år siden. Men nå er jeg hjemme <3 For godt <3
Skogen var tett, og vi kava oss opp fra øverst i byggefeltet, det gikk jo forsåvidt greit, og vi kleiv like raskt som sola som holdt følge med oss hele veien. Nede på Neset hadde det blitt mørkt nå, og sola hadde gått bak Storehornet. Her oppe derimot kjente vi ho varma godt, det er deilig å kjenne de første vårstrålene varme kropp og sjel <3
Høgdemetrene går fort unna, og vi skulle på knappe 600 meter, og utsikta ble, som jeg var fullstendig klar over, bedre og bedre. Her bikker jeg snart kanten over Sæbønestua og vi er straks oppe. Fantastisk flott, selvfølgelig, vi skulle jo tatt med telt! Slik en nydelig dag! Men det får bli til en annen gang.
Mitt absolutte Favorittgalleri. Her har jeg vert mang engang i mine barneår, men jeg kan ikke huske det så flott noen gang. Her ligger tindene på rekke og rad, og jeg står der og tenker tilbake på fjorårets tur til Holmshornet. Holmshornet ligg helt ute til høgre på bildet her, ytterst mot Hjørundfjorden med en utsikt som kan ta pusten fra selv de mest kresne.
Her ligger de, på rekke og rad; Grønskredhammeren, Lynghalstinden, Saudekråtinden, Miendalstinden og Holmshornet. Vi ranglet over dem på vei til overnatting på Holmshornet i fjor, rett inn på Topp 5 Lista <3
Stein i flott driv nedover i solnedgang.
Vi drøya den lengst mulig oppe på toppen, og leika oss i den flotte snøen, men tilslutt så måtte vi jo ned igjen.
Vi sikta oss inn på Nedste Skaret, her heng det en hengekøye som har blitt en veldig populær attraksjon. Alle skal ha bilder fra hengekøya, og helst overnatte der. Så vi måtte jo også ha det obligatoriske hengekøye-bildet.
Behind the scenes…
Og hvem av oss som kom på den “geniale” ideen om å ikkje følge spora våra nedatt vet jeg ikke… men jeg mistenker det var Stein.. Ja, vi kan jo forsøke å se om det går an å renne ned slik vi kommer ned i tomta.. OK..? så gjorde vi det.. og om det ikke var tett nok kratt på vei oppover, så ble det iallefall det på vei nedatt.. det var til tider tråkking i sikksakk og over og under greiner og busker. God trim var det iallefall 😀